Jeg har vært muslim i 18 år. Flerkoneri var noe av det jeg hadde mest fordommer mot. Etter hvert har jeg blitt kjent med flere som lever i slike ekteskap, og jeg har endret syn.

I islam praktiseres polygyni, flerkoneri. Det skjer kanskje ikke så ofte, men det hender, og i noen miljøer og land mer enn i andre. Resultatet er uansett som regel det samme: I en sofa sitter en kvinne og lurer på hva mannen gjør, og i en annen sitter en annen kone med mannen og koser seg og slapper av. Neste kveld er rollene byttet.

I Koranen står det i Surah an-Nisa (Kvinnene, surah 4), vers 3: «Hvis dere er redde for ikke å gjøre rett mot de foreldreløse, ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire. Men hvis dere er redde for ikke å kunne gjennomføre full likhet, så nøy dere med én, eller med deres slavinner. Det er det mest nærliggende for å unngå å gjøre urett.»

Jeg skal ikke tolke Koranen på egen hånd, men verset er ganske klart: Man kan gifte seg med inntil fire koner, men om man ikke kan være totalt rettferdig, så skal man nøye seg med bare én. Det med slavinner er noe annet som jeg ikke skal gå inn på nå.

«Selv om flerkoneri er noe jeg ikke ønsker i mitt liv, i hvert fall ikke her i Norge, kan jeg aldri se ned på noen som velger det som levevei.»

Jeg har vært muslim i 18 år. Flerkoneri, polygyni, var noe av det jeg hadde mest fordommer mot. Da jeg var ny muslim, syntes jeg flerkoneri var rart, fremmed og totalt undertrykkende, men etter hvert har jeg endret syn.

Når man møter mennesker med andre liv, justerer man gradvis oppfatning. Og selv om flerkoneri er noe jeg ikke ønsker i mitt liv, i hvert fall ikke her i Norge, kan jeg aldri se ned på noen som velger det som levevei.

Forelsket i en yngre dame

Mitt første møte med flerkoneri, bortsett fra venninner som hadde fått trusler om det i sine ekteskap, var i Algerie. Jeg var gift med en fra Algerie, og fordi vi var der flere ganger, fikk jeg en del venner der.

Jeg ble blant annet godt kjent med to engelsktalende søstre. Hun ene giftet seg mens jeg var der, og broren hennes giftet seg senere med svigerinnen min. Først fortalte de ikke noe om foreldrene sine. Jeg møtte moren, men i og med at man ofte var delt og ikke hang sammen med mennene i familien, møtte jeg, forståelig nok, ikke faren.

Neste gang vi var der, var det bryllup i familien, og vi var en del sammen siden de snakket engelsk. Da jeg kom hjem, spurte min daværende svigermor hvem jeg hadde vært sammen med, og jeg forklarte. Alle ble stille, kikket på hverandre som om de tenkte «skal vi fortelle henne det?» og «nja, hun er jo utlending, kanskje hun ikke forstår».

Men én tok bladet fra munnen og fortalte: «Faren deres er faktisk gift med to damer. Vi snakker ikke så mye om det, for det er litt skam rundt det. Han ble forelsket i en yngre dame. Tenk så hensynsløst, hun nye kommer jo også til å bli gammel en gang.»

Et sårt tema

Jeg ble veldig overrasket. Ikke fordi han var gift på nytt, det hadde jeg jo sett for meg at var normalt for muslimer. Jeg ble overrasket over at familien hadde holdt det hemmelig for meg, og at det var en skam forbundet med måten han gjorde det på.

Han fortsatte ekteskapet med sin første kone og forsørget henne til tider, men hun hadde to sønner med gode jobber, som bodde hjemme, og som forsørget henne mer enn ektemannen. Selv hadde mannen flyttet til den nye kona, som var minst 20 år yngre. Og selv om det visst ikke var tanken på flere barn som drev ham, hadde han fått seks barn med henne etter at første kona ble ufruktbar etter sin siste fødsel.

Mer snakket vi ikke om temaet. Det var for sårt.

«Selv var han faktisk en veldig sympatisk mann, oppdaget jeg året etterpå, og den nye kona hans var også kjempesøt.»

Jeg lurte egentlig på hvorfor han valgte bort sin første kone. Hun var utrolig vakker, og selv om vi ikke hadde noe felles språk, elsket jeg å være sammen med henne. Hun fikk alle til å føle seg vel. Selv var han faktisk en veldig sympatisk mann, oppdaget jeg året etterpå, og den nye kona hans var også kjempesøt. Det var litt ekkelt, litt bittersøtt, å få et så godt inntrykk av dem.

Halv mann bedre enn ingen

I flere år har jeg vært aktiv på ulike nettforumer i inn- og utland. Jeg ble en gang kjent med en kvinne fra et nordeuropeisk land, la oss kalle henne Halima, som var skilt og hadde flere små barn. Etter en stund giftet hun seg med en mann fra Midtøsten.

Han var praktiserende muslim med skjegg, opplagte bukser og full pakke. Han sa tidlig fra om at han ønsket en kone til, gjerne fra hjemlandet. Halima syntes det var greit, hun hadde jo barn fra før, og «en halv mann er jo bedre enn ingen mann». Men samtidig tenkte hun at han nok kom til å ombestemme seg når han skjønte hvor mye jobb det er med en familie.

Halima fikk et barn med ham, og omtrent samtidig fortalte han at han hadde funnet en kone til. Hun var ikke muslim, men inneforstått med at hun ble nummer to, og at de ikke kunne være sammen hele tiden. Mannen forsørget kun Halima, og nummer to valgte å forsørge seg selv.

Halima mistenker at hun andre den gang ikke visste at hun hadde rett på forsørging, eller at hun rett og slett ikke brydde seg. Vi muslimske kvinner er kanskje litt over gjennomsnittet opptatt å bli forsørget siden det er vår rettighet.

Halima har tålmodighet

Halima ble ganske satt ut. Hun, en vakker, men kraftig kvinne, som har hatt mange barn, som bærer niqab, som ikke har tid til stort annet enn husarbeid og unger, måtte sitte hjemme en uke av gangen og vite at mannen var ute sammen med en ung, lys jente som hadde tid til å pynte seg, tid til å gå på cafe om kvelden og tid til å kose seg hjemme uten at unger henger over skulderen hennes og skriker inn i øret.

Men det Halima har, er tålmodighet. Hun valgte å bære det med en tålmodighet jeg aldri har sett maken til. Selv hadde jeg revet meg i fillebiter, men hun valgte å skille seg helt fra den delen av livet, ignorere det og gå videre, og leve for øyeblikkene han var med henne i stedet.

«Mannen har skjønt at gresset ikke var grønnere på den andre siden, og har beklaget det han gjorde.»

Selvfølgelig har det vært oppturer og nedturer, men de har nå fått sitt andre barn. Mannen har skjønt at gresset ikke var grønnere på den andre siden, og har beklaget det han gjorde. Men fordi han fikk et barn med den andre kvinnen, er de fremdeles gift, og han føler seg forpliktet til å være der for barnet ikke minst fordi moren ikke er muslim.

Halima stoler riktignok ikke på alt han sier, men velger å tro at han har blitt voksen og ikke lyver mer. Jeg, som er av den mer kyniske typen, hadde sikkert hatt problemer med å stole på ham.

Flerkoneri må skjules

For mange innebærer flerkoneri veldig hardt arbeid. Ikke bare med seg selv, sine følelser og sitt indre, men også med at flerkoneri er forbudt i Europa , og man må skjule det.

Barn fødes uten at faren oppgis fordi det vekker mistanke om noen i sosialsystemet fanger opp en alenemor med ett barn og finner at faren allerede er gift. Andre oppgir faren, men velger å ikke forsørges av systemet selv om man har rett på ulike stønader. Her i Norge ville nok flerkoneri vekke såpass oppsikt at man fort hadde blitt mistenkt for det.

Det er store forskjeller mellom ulike land i Europa. Jeg kjenner til en famlie hvor mannen og den engelske kona bor i England, og hans andre kone, som er fra hjemlandet hans, bor i Frankrike. Han er lovlig gift med begge, men ekteskapet med kone nummer to ble inngått i hjemlandet og er kanskje ikke 100 prosent registrert. Han forsørger begge, men nummer to har også en egen jobb. Kona i England jobber ikke fordi hun må passe syke barn.

Jeg har aldri hørt henne klage. Selvsagt vet man ikke hva som skjer utenfor forumet, men hun er innstilt på å få ekteskapet til å fungere. De har vært gift i over 25 år og har levd slik i størstedelen av ekteskapet.

Bringer med seg løgner

Det er sikkert like mange svar på hvordan man kan leve i polygyne ekteskap i land hvor det i utgangspunktet er forbudt, som det finnes par. Jeg mener flerkoneri bør unngås der det er forbudt fordi det bringer med seg så mange løgner.

«I andre land er det ingen som følger deg opp dersom du får et barn og ikke søker om stønader.»

Her i Norge vil den som ikke er gift med mannen, når hun eventuelt får barn, få stønader hun i utgangspunktet ikke har rett på. I andre land er det ingen som følger deg opp dersom du får et barn og ikke søker om stønader.

Noen har en kone her og en i hjemlandet eller et annet land. Det er nok det letteste, selv om det innebærer komplikasjoner fordi begge konene ifølge islam har rett på like mye tid, materielle goder og alt annet.

Det får være opp til enhver familie å finne ut av situasjonen. Men tilbake sitter ofte minst én såret kvinne som ikke får alt hun har lyst eller rett på fra sin mann.

Hvorfor er det forbudt?

Jeg har ofte tenkt på hvorfor flerkoneri ikke er lov, mens elskerinner er lov. Det ville løst en del problemer om flerkoneri var lovlig, blant annet at kone nummer to, tre og fire ikke får arve mannen når han dør. Hva er egentlig så galt med flere partnere så lenge alle samtykker?

Jeg ser at flerkoneri kan være en ramme for utnyttelse. Mennesker kan havne i situasjoner de ikke ønsker å være i. Men skal man forby sex siden noen tvinges til det? Eller ekteskap fordi noen blir tvangsgiftet? Eller er det nettopp tvangen som må være forbudt?

Flerkoneri er ingen fanesak for meg. Jeg har ikke konkludert ved hvorvidt polygami bør tillates eller ikke. Rettferdighetssansen min tilsier likevel at enten bør polygami tillates, eller elskerinner forbys. Men for all del, jeg skal ikke løfte noens dyner.

Hvorfor må vi egentlig snakke om hijab? Og likestilling?

Og hvem skal vi snakke om hijab med? Hvem har noe med våre hijaber? Kan vi ikke få ha vår hijab i fred?

Noen sier at det er «muslimbrødrene i Egypt sin uniform». Andre sier at det er «ett undertrykkende plagg». Noen sutrer om at man ikke får nok luft til håret, hårtap, endringer i hodebunn, mens andre igjen mener at det ligger symboler i hijaben som ikke passer i «de frie samfunn».

For meg handler hijab kun om Gud. Jeg regner med at Han vet bedre enn oss mennesker, og når vi ikke alltid forstår alle årsakene, så har Han alltid den beste årsak, som vi kanskje ikke ser med en gang, eller kanskje ikke noen sinne, men hvorfor skal vi sette ett spørsmålstegn der Han har satt ett punktum?

Jeg mener Koranen er krystallklar der det står at ”Du profet, si til dine hustrer og døtre og de troendes kvinner at de skal svøpe om seg kledningen. Dette er nærmest til at de gjenkjennes og ikke sjeneres. Gud er tilgivende, nåderik.”

Andre sekundære årsaker man har for å bruke hijab, er blant annet kravet om å moderere sin klesdrakt for både menn og kvinner. Begge kjønn vil bli evaluert for sin intelligens og sine kunnskaper, istedenfor utseendet og seksualiteten man eventuelt utstråler. Vi skal ikke bli sett på som objekter for det annet kjønn, men som selvstendige, intelligente individer som kan ta beslutninger selv, basert på erfaringer og egen kunnskap.

En muslimsk kvinne som dekker sitt hode og kler seg anstendig, uten å vise sine former, setter ett merke på sin identitet. Hun blir gjenkjent av alle som ser henne, som muslim, og alle vet at hun er en kvinne med en god moralsk karakter. Muslimske kvinner som dekker seg, er fylt av verdighet og selvtillit fordi de blir identifiserte som muslimske kvinner, noe som igjen gjør oss fornøyde fordi vi vet at vi tilfredsstiller Gud. En kvinne som dekker seg, skjuler sin seksualitet, men tillater sin femininitet å vise seg fram. Hun er en kvinne! Og ingen skal tvile på det!

Ordet hijab kommer fra det arabiske ordet hajabah, som betyr ”å dekke til” eller ”fjerne fra åsynet”. I nåtiden har ordet hijab fått en litt annen betydning. Det er blitt symbolet på anstendig kledsel, og gjelder hele bekledningen til den muslimske kvinne.

Hva er så dette hodeplagget da?

Det står i Koranen:

Si til de troende menn at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er vel underrettet om det de foretar seg. Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønns-begjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt! (Surah 24, vers 30-31)

Disse versene fra Koranen viser to hovedpoeng:

1. At en kvinne ikke skal vise sin skjønnhet, bortsett fra det som vises ved ukontrollerte hendelser, som at vinden blåser klærne opp, og;
2. At hodeplagget skal være dratt på en slik måte at det dekker håret, nakken og bysten.

Etter at Gud ba kvinner og menn om å senke sine blikk og akte sine private deler, så sier Gud spesifikt til de troende kvinner, at de skal dra sine khumur over sin juyub. Så da kommer det store spørsmålet. Hva er Khumur og hva er juyub?

Sett fra den språklige siden, er ordet Khumur, som er flertall av ordet Khimaar, en referanse til det man dekket hodet med. Så i dette verset befaler Gud den troende kvinne at hun skal bruke ett hodeklede som dekker hodet, og viser kun ansiktet. Ordet Juyub refererer til området ved halsen og bysten. Så poenget i Koranen er at kvinner skulle dra hodeplagget de allerede hadde på seg (se gjerne for deg bilder av Jomfru Maria, mor til Jesus) rundt halsen, på en slik måte at det også dekker nakken, halsen og bysten. Så selv om Gud ikke brukte ordet hijab i det ovennevnte verset, så har Han beskrevet en viktig del av en muslimsk kvinnes kledsel, en ”Khimaar”, og Han har beskrevet hvordan hodeplagget også skulle dekke halsen og bysten.

Al-Qurtubi (en kjent Koran-fortolker) forklarer: ”kvinnene i fortiden (altså før versene om tildekking kom) brukte å dekke hodet med en khimaar, og kastet endene bak på ryggen. Dette gjorde at halsen og den øverste delen av brystet lå bart, slik de kristne gjorde. Så ba altså Allah kvinnene om å dekke disse delene med sin khimaar.”

Verset om det man kaller jilbaab

”Du profet, si til dine hustrer og døtre og de troendes kvinner at de skal svøpe om seg kledningen.” (Koranen 33:59)

I det ovennevnte verset informerer Gud sin Profet om å fortelle sine koner og døtre, og i tillegg alle de troende kvinner generelt at de skal bruke en kledning, Jalaabeeb. Jalaabeeb er flertall for Jilbaab, som betyr kledning eller ytterkledning for å være spesifikk, på arabisk. Så her beskriver Gud en annen del av en muslimsk kvinnes kledsel i tillegg til khimaar, nemlig jilbaab, noe som er kjent som ett ytterplagg som dekker hele kroppen.

Noe annen symbolikk ligger ikke i dette. Man kan diskutere alt man vil om hva hijab symboliserer eller ikke symboliserer, men det er uansett den som bærer den, som vet hvorfor. La oss sammenligne det med for eksempel miniskjørt. Prostituerte kvinner bruker gjerne dette, men de færreste av de som går med miniskjørt er prostituerte som trenger hjelp ut av en tragisk situasjon. På samme måte er det helt klart at noen muslimske kvinner blir undertrykket, noen blir tvunget til hijab, mens andre er like undertrykket av kulturelle bånd, selv uten hijab. Skal vi anta da at alle muslimske kvinner med hijab er undertrykket? Nei takk!

Hijab er tilbedelse

Artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen sier følgende:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Det viser at man i alle fall ikke kan forby hijab, uten å bryte menneskerettighetene, i og med at man har rett til å offentlig gi uttrykk for sin religion, og foreta handlinger av tilbedelse. Hijab er en måte å ære Gud, og følge det Han har anbefalt for menneskeheten.

Hijab er bare ett ekstra plagg. Jeg har ett skjørt, en tunika, og om vi ser bort fra hijaben, er relativt normalt kledd, bortsett fra at jeg ikke viser hud. Er det så farlig å ikke vise hud? Er man ikke frigjort før man viser hud? Og hva er det egentlig å være frigjort? Kan man ikke være fri, uansett hva man har på seg? Disse fine ordene frihet og likestilling, hva betyr det egentlig? Nå stiller jeg fryktelig mange spørsmål ut i luften her, men la gå. For meg, er frihet å kunne velge selv hva man vil. Og det har jeg tatt konsekvensen av, og valgt det jeg selv vil ha på meg. Noen mener at hijaben symboliserer at jeg ikke er likestilt med en mann. Jeg trenger ikke likestilling, men jeg trenger likeverd. Likestilling og feminisme er ikke noe for meg, for meg handler livet om likeverd. Det at jeg selvsagt skal få lik lønn for likt arbeid, er selvfølgelig for meg, både som muslim og som ansatt. At jeg skal kunne velge å være hjemme med mine barn, er selvfølgelig for meg, det å jobbe like så. Og det er faktisk hverdagen for de fleste av oss. Vi har tatt konsekvensen av det frie samfunn, og valgt det vi trives best med.

I islam, og hos muslimer, har kvinner og menn ulike oppgaver, men lik verdi. Ingen kommer før den andre, bortsett fra i religiøsitet, det er det som skiller oss mennesker, vår dedikering til vår tro, og ikke kjønn, farge, nasjonalitet eller noe annet. Kvinner føder barn, og er derfor gjennom amming den naturlige omsorgsperson, men det fritar ikke far fra å bytte bleier, mate barnet når den skal ha noe annet enn morsmelk, oppdra eller bare rett og slett sitte på sofaen og kose litt. Far skal være deltakende, men mor, mor er barnets skole.

Mannen har en plikt til å forsørge sin familie. Om kona velger å jobbe, er det opp til henne, men hun trenger det ikke, og velger hun det, så har hun rett til å beholde pengene sine selv.

Menn og kvinner er ikke like. Vi har ulik biologi, ulikt tankesett og ulik oppførsel. Klart man kan argumentere med at det finnes menn som tenker som kvinner, kvinner som er like fysisk sterke som mange menn, men allikevel er omtrent all idrett delt inn etter kjønn, bortsett fra noen få nisje-idretter som feks ridning, hvor det ikke egentlig er rytteren, men hesten det kommer an på.

Man klager over at muslimske kvinner ikke er med på ting, men når vi snakker om idrett, kom jeg på at det iranske kvinnelandslaget i fotball ikke får lov til å være med på fotball, på grunn av sin kledsel. Her har de plukket ut landets beste fotballspillere, og vil sende dem til London, men neida, da skal FIFA undertrykke disse kvinnene og si at «nei, dere er ikke lettkledde nok, så her får dere ikke bli med». Hvem undertrykker da?

Den eneste feminisme jeg trenger, finner jeg i islam. For der finner jeg mitt likeverd, ikke blant mennesker som forteller meg at jeg ikke er bra nok fordi jeg har ett ekstra plagg på hodet. Fordi de ikke får se mitt hår, kan jeg ikke få bli politi, spille fotball på elitenivå, finne en jobb og blir stemplet som undertrykket og avhengig av en mann.

Vi muslimer lever helt vanlige liv. Her hjemme hos oss er vi med på dugnader, ungene reiser på klasseturer, fotballtur til Barcelona står på planen senere i høst, håndballcup i Danmark like så. Vi spiser chips om fredagskvelden til en god film og vi står opp sent om søndagene. Jeg tror ingen ønsker parallell-samfunn, jeg tror alle ønsker å kunne hilse på naboen uten å få ett surt grynt tilbake, man vil gi naboen litt mat uten at naboen tror at det er fordi vi tror de sulter. Vi ønsker ikke å bli mistenkeliggjort, og ønsker ikke bli spurt om jentene våre er omskåret selv om jentene er like blonde som kornet i åkeren. Kan man ikke være venner på tross av ulikheter, ja da er det ikke noe håp. Klarer man ikke ha en venn som ikke hører på musikk, sitter problemet ikke hos den som velger bort musikk.

Så, mitt spørsmål er… Trenger man se hijaben i det hele tatt? Se mennesket i stedet!

…i alle fall muslimske kvinner.

Det fascinerer meg litt. Det er folk som snakker om at vi muslimske kvinner er undertrykte, vi må frigjøres, vi lever undertrykte liv, og vi har det ikke godt. Alt dette vet de selvsagt uten å ha snakket med oss, de tar bare ordene fra de undertrykte selv, og lar det gjelde alle oss. Vi er dumme, stumme og har ingen stemme. Ikke vet vi hva som er bra for oss heller.

Jeg har blitt kalt det meste. Asylmadrass, halalhore, inkompetent, udyktig til å ta egne avgjørelser, det impliseres at jeg har en mann som står bak mine avgjørelser, og det er en undertone av at jeg faktisk er steine, stokk dum.

Noen mente faktisk at kvinner skulle fratas stemmeretten, for å begrense antallet muslimer inn i landet, fordi det var på grunn av kvinner at det kom muslimer inn i landet, fordi kvinner tenker med hjertet og ikke hodet i innvandringspolitikken. Samme personene som mener at vi muslimske kvinner må frigjøres fordi vi er undertrykte, mener altså dette. Og de snakket om muslimske fundamentalister?

Det er disse som faktisk undertrykker oss. De som forhåndsdømmer oss, og snakker på våre vegne. Dette er ikke bare ikke-muslimer skyld i, men faktisk også enkelte muslimer. De som sier at hijab ikke er nødvendig, som sier at muslimske kvinner kategorisk har det fælt osv, de er også med på dette. Om man heller kunne si at «jeg mener det ikke er nødvendig» eller «de lærde jeg følger, men er det er unødvendig» var det noe annet. Det som istedet skjer, er at de gjør det vanskeligere for oss å komme opp og fram. De får mennesker til å si at «jammen, hun i avisen sa at det ikke er nødvendig med hijab, du får ikke jobb hos oss før du fjerner den». Eller får lærere til å si til elever at de må kutte ut hijab, fordi «andre muslimer bruker det ikke». Dette er eksempler fra min omgangskrets begge to, og det er like undertrykkende å frata oss rettigheter i ett fritt land. Så kan man kanskje si at «jammen, kunne jeg fått gå med bikini i Saudi-Arabia da». Vell, mitt tilsvar da er, «Skal man sammenligne epler og bananer»?

Jeg kan heldigvis svare for meg, og bite tilbake, men ikke alle har den talegaven jeg har. Så mitt hjertesukk er at jeg vil bli akseptert for den jeg er. Glem at jeg er muslim, glem at jeg har hijab, ta meg og mitt intellekt som det det er.

La oss spole tilbake. Tja, en ni-ti år vel. Jeg var gift, hadde to små barn, og ekteskapet haltet. Han var ikke noe glad i min hijab. Mye annet var også feil i hele forholdet, for all del, men for å gi ett poeng, så var han faktisk aldri glad i hijaben min. Han likte ikke at folk kikket på meg, og han trodde at folk trodde at han hadde tvunget meg. Derfor nektet han å gå ut med meg så lenge jeg bærte hijab. Jeg ga aldri etter heller, jeg levde mitt liv og han levde sitt liv. To liv parallelt i samme hus.

Vi fikk internett, og jeg begynte å lese. Og jeg kom borti fenomenet niqab. Jeg syntes først det var litt rart. Det virket veldig fremmed og det virket veldig strengt og rigid syntes jeg. Men så ble jeg kjent med verdens herligste dame med niqab. En svensk søster, som den dag i dag bruker niqab. Hun er en ferm kvinne, med ett stort hjerte. Den gangen vi møttes i real life, glemmer jeg aldri. Hun var så stolt, beveget seg med grasiøse skritt, og holdt hodet høyt hevet. Ingen plukket henne på nesen. Sa de noe, så sa hun noe tilbake. Tullet de så tullet hun. Kjeftet de, så kjeftet hun ett hakk lavere, for å vise at hun ikke kunne plukkes på, men samtidig hadde en sånn verdighet og utstråling.

Da jeg dro fra Gøteborg, hadde jeg ett brennende ønske. Det var DET jeg ville ha. Det var DET jeg hadde lett etter så lenge. Denne søsteren, Salimah, vet nok ikke hvor mye hun inspirerte meg, men jeg brant etter å prøve. Det fantes jo ikke noe sånt å få kjøpt i Bergen, men jeg fant noen søstre i Sverige som solgte niqaber på nett, og kjøpte meg to stykker. Skal si det ble huskestue hjemme da de kom i posten. Om jeg nå var idiot som gikk med hijab, så var jeg jo enda verre som ville prøve niqab. Det var jo bare fundamentalister og talibantilhengere som ønsket sånt. Ingen normale muslimer brydde seg.

Vell, forbud gjør noe med mennesker. Forbud skaper trass, selv innad i familien. Så slik som jeg hadde trosset ham når det kom til hijab, og brukt det selv om han ikke ønsket det, så ble det også sånn med niqab.
Jeg glemmer aldri den første dagen jeg gikk til butikken med niqab. Jeg bare gliste og gliste inni der, og trodde alle så hvor jeg strålte. Og jeg tror at mange må ha følt at jeg var så glad, for ingen sa noe, ingen stygge kommentarer eller noe sånt. Jeg var ruset på en slags nyfrelsthet, uten at jeg var ny muslim eller noe på noe vis, jeg hadde jo vært muslim i åtte-ni år faktisk.

For å spole litt framover, jeg ble skilt, og så gift på nytt, med en mann som jeg møtte mens jeg brukte niqab. Det ble dessverre sånn at jeg etter en stund valgte å slutte, av mange årsaker, ikke bare på grunn av pusteproblemene jeg fikk i svangerskapet, men også fordi jeg rett og slett ikke maktet isolasjonen. Jeg er ett menneske som liker å være aktiv ute i samfunnet, og der var det rett og slett ikke plass til en niqab. Å måtte forsvare sitt valg igjen og igjen, var slitsomt, og det å bli enda synligere som muslim, og derved også enda dypere stemplet som «ekstremist» også blandt muslimer, ble for tungt.

Det er folk som snakker om at vi muslimske kvinner er undertrykte, vi må frigjøres, vi lever undertrykte liv, og vi har det ikke godt. Alt dette vet de selvsagt uten å ha snakket med oss, de tar bare ordene fra de undertrykte selv, og lar det gjelde alle oss. Vi er dumme, stumme og har ingen stemme. Ikke vet vi hva som er bra for oss heller.
Jeg har blitt kalt det meste. Asylmadrass, halalhore, inkompetent, udyktig til å ta egne avgjørelser, det impliseres at jeg har en mann som står bak mine avgjørelser, og det er en undertone av at jeg faktisk er steine, stokk dum.
Noen mente faktisk at kvinner skulle fratas stemmeretten, for å begrense antallet muslimer inn i landet, fordi det var på grunn av kvinner at det kom muslimer inn i landet, fordi kvinner tenker med hjertet og ikke hodet i innvandringspolitikken. Samme personene som mener at vi muslimske kvinner må frigjøres fordi vi er undertrykte, mener altså dette. Og de snakket om muslimske fundamentalister?

Det er disse som faktisk undertrykker oss. De som forhåndsdømmer oss, og snakker på våre vegne. Dette er ikke bare ikke-muslimer skyld i, men faktisk også enkelte muslimer. De som sier at hijab ikke er nødvendig, som sier at muslimske kvinner kategorisk har det fælt osv, de er også med på dette. Om man heller kunne si at «jeg mener det ikke er nødvendig» eller «de lærde jeg følger, men er det er unødvendig» var det noe annet. Det som istedet skjer, er at de gjør det vanskeligere for oss å komme opp og fram. De får mennesker til å si at «jammen, hun i avisen sa at det ikke er nødvendig med hijab, du får ikke jobb hos oss før du fjerner den». Eller får lærere til å si til elever at de må kutte ut hijab, fordi «andre muslimer bruker det ikke». Dette er eksempler fra min omgangskrets begge to, og det er like undertrykkende å frata oss rettigheter i ett fritt land. Så kan man kanskje si at «jammen, kunne jeg fått gå med bikini i Saudi-Arabia da». Vell, mitt tilsvar da er, «Skal man sammenligne epler og bananer»?

For de kvinnene som bruker niqab, så er dette alvor. Man gjør det, i de aller fleste tilfeller for å tilfredsstille Gud. Fordi Gud er den viktigste i ens liv. Ham og Ham alene, styrer våre gjerninger. Når man går til det skrittet å velge niqab, vel vitende om alt hva det innebærer i Norge i dag av isolasjon, utfrysning og å bli rakket ned på, så gjør man det av en årsak. Man ønsker å tilfredsstille Gud.

Ett forbud mot niqab vil ikke føre kvinner opp og ut og inn i bylivet med tights og tunika. Det vil føre til enda mer isolasjon, når man ikke kan gå ut lenger kledd som man vil. De som er virkelig overbevist om det, og de få som er tvunget, vil ikke gå ut. Første gruppen fordi de mener at plikten ovenfor Gud er den viktigste, og den andre gruppen fordi de er tvunget. Det vil ikke bli noe bedre for noen parter.

Så la nå de 15-20 søstre få bruke niqab i fred, uten at vi andre muslimer skal ha noe å si om det. Vi bør i alle fall holde oss for gode for å latterliggjøre andre muslimers valg. Valget deres skader ikke oss. Det er ikke du og jeg som ikke får puste under der, eller som svetter på en soldag. At det “skader” vår dawah som noen sier, er ikke de som bærer det sitt problem, det er de som ikke kan se på det, sin feil! Om noen ikke liker at jeg er feit, er det jeg som må endre meg da? Eller den som kun ser meg som feit og ikke ser MEG bak der?

(tatt fra min “egentlige” blogg http://blogg.muhajabah.no)

Salaam aleikum wa rahmatullahi wa barakathu.

Jeg hilser dere alle med fredens hilsen, og håper at jeg får gjort noe med denne bloggen innimellom sjonglering av tre unger, hus, mann og alt annet som skjer i livet mitt. Jeg har en egen blogg ett annet sted, og vil nok i første omgang klippe litt fra den andre bloggen min for å legge inn her, men jeg kan jo si litt om hvem jeg er i første omgang, tenkte jeg.

Jeg er 36 år, gift med en norsk muslim, og vi har til sammen tre barn. To er bare mine og en har vi sammen. Jeg jobber som regel, og er travelt opptatt i diverse organisasjoner og med dugnadsarbeide i øst og vest, da mine barn er aktive i opptil flere idretter.

Jeg har vært muslim nå i 18 år, og kan vel egentlig knapt huske livet mitt før islam. Jeg var liksom “nesten-muslim” i flere år, før jeg tok skrittet og konverterte til slutt.

Om det er noen emner dere ønsker jeg skal blogge om, er det bare til å legge igjen en beskjed, så skal jeg se hva jeg kan gjøre med det.

-Muhajabah. Som betyr “kvinne med hijab” på arabisk.