Niqab – i vinden

La oss spole tilbake. Tja, en ni-ti år vel. Jeg var gift, hadde to små barn, og ekteskapet haltet. Han var ikke noe glad i min hijab. Mye annet var også feil i hele forholdet, for all del, men for å gi ett poeng, så var han faktisk aldri glad i hijaben min. Han likte ikke at folk kikket på meg, og han trodde at folk trodde at han hadde tvunget meg. Derfor nektet han å gå ut med meg så lenge jeg bærte hijab. Jeg ga aldri etter heller, jeg levde mitt liv og han levde sitt liv. To liv parallelt i samme hus.

Vi fikk internett, og jeg begynte å lese. Og jeg kom borti fenomenet niqab. Jeg syntes først det var litt rart. Det virket veldig fremmed og det virket veldig strengt og rigid syntes jeg. Men så ble jeg kjent med verdens herligste dame med niqab. En svensk søster, som den dag i dag bruker niqab. Hun er en ferm kvinne, med ett stort hjerte. Den gangen vi møttes i real life, glemmer jeg aldri. Hun var så stolt, beveget seg med grasiøse skritt, og holdt hodet høyt hevet. Ingen plukket henne på nesen. Sa de noe, så sa hun noe tilbake. Tullet de så tullet hun. Kjeftet de, så kjeftet hun ett hakk lavere, for å vise at hun ikke kunne plukkes på, men samtidig hadde en sånn verdighet og utstråling.

Da jeg dro fra Gøteborg, hadde jeg ett brennende ønske. Det var DET jeg ville ha. Det var DET jeg hadde lett etter så lenge. Denne søsteren, Salimah, vet nok ikke hvor mye hun inspirerte meg, men jeg brant etter å prøve. Det fantes jo ikke noe sånt å få kjøpt i Bergen, men jeg fant noen søstre i Sverige som solgte niqaber på nett, og kjøpte meg to stykker. Skal si det ble huskestue hjemme da de kom i posten. Om jeg nå var idiot som gikk med hijab, så var jeg jo enda verre som ville prøve niqab. Det var jo bare fundamentalister og talibantilhengere som ønsket sånt. Ingen normale muslimer brydde seg.

Vell, forbud gjør noe med mennesker. Forbud skaper trass, selv innad i familien. Så slik som jeg hadde trosset ham når det kom til hijab, og brukt det selv om han ikke ønsket det, så ble det også sånn med niqab.
Jeg glemmer aldri den første dagen jeg gikk til butikken med niqab. Jeg bare gliste og gliste inni der, og trodde alle så hvor jeg strålte. Og jeg tror at mange må ha følt at jeg var så glad, for ingen sa noe, ingen stygge kommentarer eller noe sånt. Jeg var ruset på en slags nyfrelsthet, uten at jeg var ny muslim eller noe på noe vis, jeg hadde jo vært muslim i åtte-ni år faktisk.

For å spole litt framover, jeg ble skilt, og så gift på nytt, med en mann som jeg møtte mens jeg brukte niqab. Det ble dessverre sånn at jeg etter en stund valgte å slutte, av mange årsaker, ikke bare på grunn av pusteproblemene jeg fikk i svangerskapet, men også fordi jeg rett og slett ikke maktet isolasjonen. Jeg er ett menneske som liker å være aktiv ute i samfunnet, og der var det rett og slett ikke plass til en niqab. Å måtte forsvare sitt valg igjen og igjen, var slitsomt, og det å bli enda synligere som muslim, og derved også enda dypere stemplet som «ekstremist» også blandt muslimer, ble for tungt.

Det er folk som snakker om at vi muslimske kvinner er undertrykte, vi må frigjøres, vi lever undertrykte liv, og vi har det ikke godt. Alt dette vet de selvsagt uten å ha snakket med oss, de tar bare ordene fra de undertrykte selv, og lar det gjelde alle oss. Vi er dumme, stumme og har ingen stemme. Ikke vet vi hva som er bra for oss heller.
Jeg har blitt kalt det meste. Asylmadrass, halalhore, inkompetent, udyktig til å ta egne avgjørelser, det impliseres at jeg har en mann som står bak mine avgjørelser, og det er en undertone av at jeg faktisk er steine, stokk dum.
Noen mente faktisk at kvinner skulle fratas stemmeretten, for å begrense antallet muslimer inn i landet, fordi det var på grunn av kvinner at det kom muslimer inn i landet, fordi kvinner tenker med hjertet og ikke hodet i innvandringspolitikken. Samme personene som mener at vi muslimske kvinner må frigjøres fordi vi er undertrykte, mener altså dette. Og de snakket om muslimske fundamentalister?

Det er disse som faktisk undertrykker oss. De som forhåndsdømmer oss, og snakker på våre vegne. Dette er ikke bare ikke-muslimer skyld i, men faktisk også enkelte muslimer. De som sier at hijab ikke er nødvendig, som sier at muslimske kvinner kategorisk har det fælt osv, de er også med på dette. Om man heller kunne si at «jeg mener det ikke er nødvendig» eller «de lærde jeg følger, men er det er unødvendig» var det noe annet. Det som istedet skjer, er at de gjør det vanskeligere for oss å komme opp og fram. De får mennesker til å si at «jammen, hun i avisen sa at det ikke er nødvendig med hijab, du får ikke jobb hos oss før du fjerner den». Eller får lærere til å si til elever at de må kutte ut hijab, fordi «andre muslimer bruker det ikke». Dette er eksempler fra min omgangskrets begge to, og det er like undertrykkende å frata oss rettigheter i ett fritt land. Så kan man kanskje si at «jammen, kunne jeg fått gå med bikini i Saudi-Arabia da». Vell, mitt tilsvar da er, «Skal man sammenligne epler og bananer»?

For de kvinnene som bruker niqab, så er dette alvor. Man gjør det, i de aller fleste tilfeller for å tilfredsstille Gud. Fordi Gud er den viktigste i ens liv. Ham og Ham alene, styrer våre gjerninger. Når man går til det skrittet å velge niqab, vel vitende om alt hva det innebærer i Norge i dag av isolasjon, utfrysning og å bli rakket ned på, så gjør man det av en årsak. Man ønsker å tilfredsstille Gud.

Ett forbud mot niqab vil ikke føre kvinner opp og ut og inn i bylivet med tights og tunika. Det vil føre til enda mer isolasjon, når man ikke kan gå ut lenger kledd som man vil. De som er virkelig overbevist om det, og de få som er tvunget, vil ikke gå ut. Første gruppen fordi de mener at plikten ovenfor Gud er den viktigste, og den andre gruppen fordi de er tvunget. Det vil ikke bli noe bedre for noen parter.

Så la nå de 15-20 søstre få bruke niqab i fred, uten at vi andre muslimer skal ha noe å si om det. Vi bør i alle fall holde oss for gode for å latterliggjøre andre muslimers valg. Valget deres skader ikke oss. Det er ikke du og jeg som ikke får puste under der, eller som svetter på en soldag. At det “skader” vår dawah som noen sier, er ikke de som bærer det sitt problem, det er de som ikke kan se på det, sin feil! Om noen ikke liker at jeg er feit, er det jeg som må endre meg da? Eller den som kun ser meg som feit og ikke ser MEG bak der?

(tatt fra min “egentlige” blogg http://blogg.muhajabah.no)